Dato: 24.11 - 28.11
Thakhek - Mahaxai - Tha Long (Nam Theun) - Lak Sao - Ban Na Hin - Pakkading
Km: 53,32 + 66,00 + 53,68 + 59,89 + 91,89

Riksvei 13 gaar oss paa nervene saa vi har funnet bedre alternativer; en halveis loop innover i landet, en omvei, men mer interessant.

Fra Thakhek tok vi rett ostover inn i landet langs en liten vei flankert av noen stilige kalksteinsformasjoner ikke helt ulik Halong Bay i Vietnam eller Krabi i Thailand, bare at dette var midt inne i landet milevis fra sjoen. Langs veien skulle det vaere masservis av grotter inn avstikkere som ikke var skiltet paa noen vis. Vi er ikke saa begeistret for grotter saa vi bestemte oss isteden for aa finne Tha Falang som var de franske koloniherrenes bade- og picnicsted i sin tid, og kanskje se den nedlagte jernbanen som passerer, som skulle gaa helt til Vietnam, men aldri ble ferdigstillt. Vi fant ingen av dem siden ingen var skiltet og naar vi spurte de lokale var det enten lenger frem eller hadde allerede passert, men vi hadde igrunnen faatt mye av det vi kom for. Landskapet rundt oss var nok i seg selv. Forresten finnes det den dag i dag ingen jernbane i Laos i drift, bare nedlagte baner etter kolonitiden. 

Syklist i speilet.

Sjekk den sprengte krollede bomben

Veien var kraftig oppgradert paa grunn av det enorme damprosjektet som er under bygging lenger inne (Nam Theun2) og hele dagen passerte lastebiler med jord og grus eller enorme betongelementer (vi gjetter rorgateelementer?) uten at de var til noe saerlig bry for oss.

Vi overnattet i en liten landsby; Mahaxai, paa turens mugneste og dyreste guesthouse, med en svaert bister vertinne som ikke ville jenke paa prisen nei... Selvsagt var det det eneste guesthouset som fantes. Hele landsbyen hadde tydeligvis bestemt seg for aa ta dobbel pris for alt for falanger, saa vi satt desverre igjen med et litt negativt bilde av stedet. Rommet vaart var fullt av soppel naar vi kom, dusjen besto av en slange der dusjhodet forlengst hadde fallt av og sto i klem i holderen for at vannet ikke skulle renne fritt (ingen kran). Vasken hadde ikke noe avlop, men rant rett paa gulvet og doen var av typen "tyrkisk toalett" (forsaavidt ok). Lysrorene lot seg ikke tenne om kvelden pga. spenningsfall paa nettet, det var maur i senga og i det hele tatt et veldig utrivelig sted. Ikke saa mye aa gjore med, og vi var glade for aa dra neste morgen.

Vi kom raskt i godt humor igjen for det var mye aa se langs veiene. Forst saa vi masse mennesker som sto rundt et stor utgravet hull med vann i, og vi tok turen for aa titte. Tydeligvis var det en landsby som hadde gaatt sammen om aa holde en fiskedam, og idag var den store fiskedagen, der alle hjalp til. De kastet nett med lodd i enden ut i vannet og fanget noen ganger noen bittesmaa fisker de puttet opp i noen snedig konstruerte kurver med lokk slik at fisken ikke kunne hoppe ut men likevel med aapning for aa kaste fisk inn. Alle barna sto paa bredden og fulgte med, og hver eneste fisk ble sirlig maalt med linjal. Interessant.

Fisking med kastenett

Dagens fangst

Deretter kom vi forbi en landsby der alle drev med kullbrenning. Et lag av os dekket hele landsbyen og lukta hang i toyet vaart lenge etterpaa. Vi saa en gammel kone som hadde tent paa en haug med trestokker og dekket det til med jord slik at det kunne ligge aa ulme og bli kull. Slike osende hauger laa tett overalt i landsbyen.

Kullbrenning

Det var fremdeles mye trafikk i forbindelse med dambyggingen og det gikk smaaveier i hytt og pine skiltet med diverse damrelaterte fraser og innkjoring forbudt. Vi var litt forundret over mengden firhjulsdrevne pickuper som til enhver tid passerte oss, typisk tilhorende diverse underentreprenorer til damprosjektet. Hva drev de med? For oss virket all denne trafikken noget umotivert... Vi passerte ogsaa neon digre "camps" for arbeiderne. Veien ble heldivis vannet godt slik at stovet ikke var noe problem.

Slitsom og bratt bakke paa grusveg.

En pause i skyggen hjelper. Termitt-tue er fin stol.

Etterhvert kom vi opp paa et plataa og veien slynget seg gjennom tett jungel opp og ned og hit og dit noen ganger saa bratt at vi knapt turde aa sitte paa sykkelen ned, og ikke hadde sjans til aa sykle opp. Noen ganger aapnet jungelen seg opp og vi passerte noen torre rismarker med beitende vannbofler og en og annen vanndam kantet med knallgront gress og deretter jungel. Et skikkelig dinosaursted. Vi hadde ikke blitt mye overrasket om det hadde plasket rundt et par langhalsede dinoer uti dammene der.

Vi fant overnatting i et koselig bambus-guesthouse i en helt fersk landsby; Tha Long, befolket av familier som har blitt flyttet fra landsbyer som skal demmes ned. Vi snakket med en fyr som drev med "bomb demolishing" i omraadet, og fortalte ivrig om den 300 kg tunge bomben som hadde kommet rekende med elva i regntida de nettopp hadde uskadeliggjort rett ved siden av brua... Det er ikke til aa stikke under en stol at omraadet er pepret med UXO - UneXploded Ordenance. Vi holdt oss pent paa veien ja.

Etter Tha Long og kryssing av Nam Theun- elva tetnet jungelen seg kraftig til og hele dagen syklet vi i skyggen. Herlig. Veien kronglet seg videre og plutselig var vi fremme i Lak Sao som direkte oversatt betyr kilometerstein 20 rett ved den vietnamesiske grensen. Mange landsbyer i Laos heter Ban Lak XX, der XX er byttet ut med et nr. Lettvint.

Paa markedet i Lak Sao var det tydeligvis veldig populaert og lonnsomt med salg av jordrotter. Disse solgtes i alle varianter; ferske, flaadde, med pels, torket eller rokt, grillet paa pinne eller gaarsdagens med fluer. For ikke aa glemme de levende.. Vi var for feige til aa smake, og fant noen gode baguetter og bananer i steden.. Bananene var knallgronne men modnet i sola bakpaa hengeren i lopet av dagen.

Skal det vaere en deilig rotte til lunsj?

Dette tradisjonelle instrumentet hortes mest ut som en sekkepipe med bambuslyd...

Fra Lak Sao var det blitt mandag, og skolebarna hadde typisk mandagsoppstilling ute i skolegaardene vi syklet forbi med flaggheising og sang og det hele. Hver morgen moter vi skolebarna paa vei til skolen.

Landskapet var fremdeles utrolig flott med bratte fjell i bakgrunnen med morgendisen hengende ved roten.

Her var det fint aa sykle.

Vi krysset igjen over elva som skal demmes opp; Nam Theun, og naar vi kikket ned fra brua fikk vi oye paa et tjuetalls longtail-baater laget av gamle bombehylstre eller drivstofftanker fra krigen. Man kune tydelig se bombeformen med sin spisse nese.

Bombebaat

Flere bombebaater

Paa slutten av dagen var det en liten bakke og paa toppen var det fantastisk utsikt over et naturreservat (National Protection Area) med aapne sletter med single traer spredd utover og en meanderelv som slynget seg gjennom omraadet. I det fjerne var det hoye, taggete fjell og noen med snodige formasjoner. Nede i dalen laa ogsaa kraftstasjonen til Nam Theun1 der det jobber nordmenn fra Statkraft. Vi var saa heldige aa treffe dem oppe paa utkikkspunktet, verden er ikke saa stor!

Spisse fjell langs vegen.

Utsikten som moette oss etter alt slitet opp bakken.

Vi overnattet i Na Hin og fikk tid til aa besoke et fossefall. Det var skuffende greier, bare en liten sildrebekk som rant over en kant, og jungelturen opp var mer fascinerende for oss. Kjempestore stammer og trekroner vi nesten ikke kunne faa oye paa, og igjen fikk vi dinosaurassosiasjoner. Denne gangen av lynraske fuglelignende skapninger i vill flukt i flokk gjennom det gronne.

Kjempestort jungeltre

Popcorn paa brenneren om kvelden fungerte meget bra.

Ut til riskvei 13 igjen var det en del heftige stigninger, men det gikk bedre enn anntatt og vips var vi ute. Til Pakkading var det fryktelig tungt. Vi kjedet oss saa faelt etter aa ha vaert bortskjemt med raaflott natur og koselige smaa landsbyer.

Dato: 21.11 - 23.11
Na Pong - Paksong - Xebangfai - Thakhek
Km: 105,70 + 122,96 + 48,64

Disse tre dagene har i grunnen bare foltes som rene transporetapper. Riksvei 13 er som sagt for, veldig ensormig og kjedelig. I pre-riksvei-tid var det Mekong som var hovedferdselsaare og alle landsbyene ligger derfor i tilknytning til elva som vanligvis renner et par kilometer fra veien.

Overnattingsmuligheter er det heller ikke flust med saa vanligvis er det tilgjengeligheten av disse som dikterer hvor lange dagsetappene vaare blir. Derfor tar vi heller ikke sjansen paa aa bruke tid paa aa besoke de potensiellt spennende smaa landsbyene, i tilfelle vi da ikke finner ly for natten for det er blitt fullstendig morkt. Landsbyene er for smaa til aa bebo noe som ligner paa guesthouse, men vanligvis dukker det opp noe langs veien.

I Xebangfai satset vi paa at det skulle vaere noe siden "byen" sto paa steinene med km langs veien. Det var det ogsaa, men stengt saadan saa vi planla aa sove over paa trappa i haap om at det skulle komme en eier aa aapne for oss. Naboene sa saa... Naermeste nabo fobarmet seg over oss og inviterte oss til aa sove over i straahytta si. Kjempesnillt, for om natta tordnet og lynte og regnet det hunder og kaniner. Hytta var av bambus og straa paa taket men med alle fasiliteter man trenger i Laos. Straamatte til aa sove paa, en tonne med regnvann utenfor til aa vaske seg i, og et lite kjokken der hun tryllet frem sticky rice og en innisvartens sterk (spicy!) saus saa flammene sto ut ora paa de sensitive falangene. Engelsk kunne hun ikke, men viste oss de to bokene hun hadde; en om buddhisme (gjetter vi), og en sangbok med buddhistiske tekster og noter paa kryptisk Lao. Familibilder fikk vi ogsaa se, mannen var i Mekka, eller oversatt fra Laotisk gjetter vi America siden hun ikke var muslimsk. Med sykkelveskene vaare innenhus fyllte vi greit opp hytta hennes i hoyden med flere ting enn hun hadde tilsammen... En veldig trivelg dame og vi var evig takknemlige.

Middag i Xebangfai med hyggelig vertinne

Nyskjerrige barn paa veg til skolen.

Maa soeke ly for regnet i et "bruskur"

I Thakhek tok vi inn paa et guesthouse eid av en danske og fikk frikadeller med kartoffelsalat til middag. Den levde vi lenge paa. Vi lever ellers mye paa en banan-, kjeks- og nuddel-dominert diett om dagene.

Laotisk bad med vannkrukker og tyrkisk do paa gjestehuset i Pakxong.

2000 km

Forresten naadde vi vaar andre milepael 2000 km i beina!

Kolonihus i Thakhek

Slappe av litt naa.

Korger til salgs, kom og kjoep.

Munker tidelig paa morgenen i Thakhek.

Dato: 17.11 - 21.11
Pakse - Paksong - Tad Lo - Salavan - Na Pong
Km: 56,87 + 64,42 + 32,59 + 83,75

Ut fra Pakse maatte vi sykle opp alle bakkene vi syklet ned dagen for. Det er alltid kjedelig aa sykle tilbake samme veien man har syklet for, men resten av dagen forble oppover og oppover i det uendelige. Vi skulle jo tross alt OPP paa plataaet, men det var ikke bratt oppover, men en hel dag med  EN laaangsooom oppoverbakke i varmen.

Dagens hoydepunkt og gulrot var Tad Fane fossen nesten paa toppen av bakkene. Og vi ble faktisk litt imponerte med 120 meters fall. Resorten som var bygget paa siten var litt for dyr etter vaar lommebok saa vi syklet videre til Paksong som er kaffehovedstaden i Laos.

Tad Fane

Med god hjelp hjemmefra (takk Oystein) og Lonely Planets gamle sykkelguide fant vi en fin vei som ikke sto paa kartet som vistnok skulle gaa gjennom kaffe-, te- og bananplantasjer. Veien fant vi og den har nok ikke sett vedlikehold paa alt for lenge og vi humpet i vei. Vestlendinger trenger ikke klage paa veiene sine. Det fine med veien var de mange gnistrende gule blomstene som vokste som ugress over alt. Kaffe, te og bananer saa vi ogsaa mye av uten at vi var paa hverken kaffe-, te- eller bananslang. Paa ettermiddagen fant vi en fin bungalow som var plassert midt uti en fiskedam ved en annen liten foss, Tad Lo. Om kvelden spiltes Lisa Ekdahl paa stereoen i kafeen, eksotisk.

Saann ser kaffeboenner ut.

Langs blomstervegen.

Vi provde kaffen, men siden ingen av oss er kaffedrikkere maatte vi bare konstatere at, Ja, det var kaffe. Neste etappe skulle vaere kort og bare nedover til Salavan, saa vi somlet bort morgenen og tok det heeelt med ro. Framme for 12, nesten som en fridag. Herlig.

Salavan skulle vaere et midtpunkt for opppsamling av krigsskrot som selges til vietnamesiske skrothandlere, men vi saa ikke en eneste skrothaug. Ellers har vi sett smaa granater som bordekorasjoner og blomsterbedkanting, og bombehylse som blomsterkasse.

Fra Salavan hadde vi tre veivalg, men etter litt konsultasjon fikk vi vite at en hadde stor tigerfare, den andre eksisterte ikke (bare som en strek paa kartet for syns skyld), saa da var ikke valget saa vanskelig. Det maatte bli ut mot riksvei 13 (som vi er saa glad i...). Den svingete grusveien ut var kjempefin gjennom massevis av smaa landsbyer og masse aa se. At sabaydee-faktoren var vesentlig lavere her enn normalt ser vi ikke paa som at folkene var mindre vennlige, men snarere mindre vant med rare falanger paa sykkel. Kunne ikke motstaa is i baguette fra ismannen paa moped.

Bae, falang.

Elina med en ny venn.

Mmmmmmmmm, is!

Ismannen.

Syklist i solnedgang

Vel ute paa riskvei 13 maatte vi 2 km i feil retning for aa finne gjestehus. Det er langt mellom gjestehusene saa veien dikterer dagsetappene vaare.

Lenge sidan sist blogg naa, men det er ganske langt mellom internet her, og naar me endelig finn det er det svindyrt. Bare ei kjapp melding her om at me er i live og har det bra.

Er i Thakek. Har sykla hovedsaklig langs den kjedelige rv 13, fordi dei andre alternative vegane ikkje finst eller er fryktelig daarlige. Mila gaar unna da. Blir meir blogg naar me kjem til Vientiane om ca ei veke.

Har kjoept laotisk mobilkort, +856207733954 (kun sms).

Dato: 15.11.06
Sted: Champasak - Pakse
Km: 36,65

Istedenfor aa ta baat tilbake over Mekong og fortsette paa den dodskjedelige veien opp til Pakse fant vi paa karetet en tynn stiplet strek langs riktig side av Mekong som indikerte "sti" og vi valgte aa ta sjansen paa at denne var grei nok aa sykle paa de stusselige 22 km til Pakse.

I starten var den baade bred og fin og vi fikk folge av en guttegjeng paa vei til skolen som viste vei over stupbratte meanderbekker som hadde gravd seg langt ned i den rode elvejorda. Over bekkene var det bygget enkle bambusbruer som de toffe guttene tok fart fra toppen, suste over den vaklende bambusene for aa faa fart opp den bratte siden paa motsatt bredd. Bremser hadde ingen av dem. Vi pingler ble til stor latter da vi MED BREMSER gikk av syklene og ustodig leiet dem over rukkelverket. Selvsagt kunne vi da ikke komme opp paa den andre siden, men gutta var greie nok til aa gi oss en dytt.

Vi passerte skolen deres, sa hadet, og fortsatte alene blant rismarker, hons og smaa landsbyer paa stylter. Skolene var ofte ikke annet enn et tak paa stylter og en svartmalt bred planke som tavle og enkle benker for barna. Da ungene fikk oye paa falangene paa sykkel utenfor skoleporten stormet de ut for aa si: SABAYDEEEEEE! Stakkars laerer, null kontroll.

Saa ble stiene tettere og ved et par anledninger maatte vi ta av all bagasjen og vaklete baere over kolli for kolli over en gjormehol av smaa bekker som var krysset med et par stokker av bambus.

Hvor ble det av veien?

Saa oppdaget vi iglene. De sugde seg fast til taerne i bare sandaler og kom sneglende fra fuktig gress. Aesj...

Tilslutt endet stien i en liten landsby der de forsokte aa finne vei for oss med jungelen hadde tatt overhaand. En eldre mann soste rundt og fikk arrangert to bittesmaa longtail-baater for oss etter aa spent katta 2-3 meter i vaeret. Dyrene har ikke mye de skulle sagt her...

Hvertall... Vi kom oss over Mekong for en pris baade vi og baatforerne var fornoyde med og vi fant tilbake til den kjipe store veien. Da var jo veien til Pakse lett, men kjedelig. Det var bomtur, men vi var fornoyde med aa ha provd og syns jo vi hadde hatt en litt mer spennende tur. Og det var jo poenget.